Red & White

Ouvertyre til Skarphedin Olsens siste sak

Utdrag fra Fredric Drums dagbok der han uforutsett får besøk på sitt kjøkken, der Stilton-ostens lagringspotensiale blir nevnt og hvor en aldrende kriminaletterforsker innstendig ber om hjelp i en vanskelig sak.

Av Gert Nygårdshaug

Fredric Drum gikk smånynnende omkring på kjøkkenet, han var alene på ”Kasserollen”, lærlingene kom først om en times tid. Rundt omkring på forskjellige fat var det plassert østers, nyåpnede østers, to-tre stykker på hvert fat. Det var et lite fat med Ostrea edulis, den eksklusive europeiske østersen, på et annet fat Crassostrea angulata, eller huitres creuses, som franskmennene kalte den portugisiske østersen. Dessuten små anretninger med Atlanterhavs-østers fra forskjellige områder.
    Fredric var i særdeles godt humør. Noe han for øvrig alltid var når han hadde selskap med disse bløtdyrene som lå innkapslet i skinnende perlemor og som gjennom sitt tyveårige liv hadde filtrert millioner på millioner liter sjøvann gjennom sin kropp og beholdt akkurat de mineralene den trengte.
    Ved siden av fatene sto en nyåpnet flaske Chablis og et glass, det var en særdeles god årgang fra Gérard Duplessis, Les Clos. Intet var som en god Chablis til østers, mente Fredric. Det kunne henge sammen med det spesielle jordsmonnet i Chablis-distriktet, grus og gamle havsalter ispedd fossile skalldyr.
    Fredric var purist. Purist i den forstand at gode råvarer ikke skulle tukles med, ikke tilsettes alle mulige smaksforsterkere. Dette gjaldt spesielt østers. De skulle inntas rå, naturell med all den kraften og smaken som havet hadde gitt den. Det han var i ferd med akkurat nå, var å velge ut hvilken importør som leverte de beste østersene. Kun det beste var godt nok for ”Kasserollen.”
    Han humret og slurpet i seg et par huitres creuses. Lukket øynene og lot smaken blande seg med monsieur Duplessis` Chablis.
    Da hørte han plutselig at døren inn til restauranten smalt i. Han kikket på klokken, kompanjongen Tob skulle ikke komme før om flere timer. Det var bare han og Tob som hadde nøkler til restauranten. Samt én til.
    Det var denne ene som nå plutselig åpenbarte seg da han kom busende inn kjøkkendøren med sin blå støvfrakk flagrende rundt kroppen.
    Kriminaletterforsker Skarphedin Olsen.
    Fredric Drums gammelonkel.
    De hadde felles bestefar og oldefar.
    Fredric kikket forbauset opp fra østers-tallerknene og satte fra seg Chablis-glasset. Onkelen så slett ikke bra ut. Det furete, skarpskårne ansiktet var blekt og nærmest fordreid, ikke et smil, ikke et nikk, og blikket som ble sendt mot Fredric over anretningsbordet hadde en underlig glød i seg.
    ”Heisann, er det deg, onkel?” hilste Fredric muntert.
    ”Onkel og onkel,” fnyste Skarphedin Olsen og stirret mistenksomt på et østersfat. ”Nå er over og ut, Fredric, jeg søker avskjed i nåde et år før jeg går av med pensjon!”
    ”Hva er skjedd?” undret Fredric.
    Etterforskeren svarte ikke, men satte seg tungt ned på en stol ved anretningen og trommet iltert med fingrene på den blanke benkeflaten mens han ristet sakte på hodet. Da var det Fredric merket lukten. En stram, ikke helt behagelig odør steg opp fra onkelen og Fredric knep øyene sammen idet han ante duftens opphav.
    ”Onkel?” spurte han forsiktig. ”Går du fremdeles med ost i armhulene? Stilton-ost?”
    Skarphedin stirret kvast på ham. ”Selvfølgelig,” svarte han. ”Hvor mange ganger har jeg ikke sagt deg at den beste måten å hurtigmodne fersk Stilton på er å la den kose seg en stund i kroppstemperatur!” Han grov med ene hånden inn under frakkeermet og trakk frem en liten klump, en folieinnpakket ost som han begynte å pakke ut. Lukten ble enda strammere idet innholdet åpenbarte seg.
    Nå skjedde noe underlig. Et fredelig, nærmest evforisk drag strøk et øyeblikk over etterforskerens ansikt, trekkene myknet og han tok en liten bit av osten, sugde og svelget mens han lukket øynene.
    ”Mangler bare en god Sauterens nå, men det finnes vel neppe i dette etablissementet?” Han gløttet bort på nevøen.
    Fredric drepte et innvendig sukk, Skarphedin var Skarphedin, tenkte han, og Stilton-osten var hans metode til intens konsentrasjon. Med årene hadde osteutvalget hans beveget seg fra milde chevre-oster til langt mer skarpe blåmugg-oster, nå altså Stilton; han trakk frem en halv flaske fra et kjøleskap og mens han åpnet den skjønte han at noe helt spesielt skaket opp onkelen.
    ”Velbekomme, et glass Baron Philippe.”
Skarphedin tok i mot glasset, duftet på Sauternen, tok enda en bit
ost og satt lenge med lukkede øyne. Så spratt han opp fra stolen, travet noen runder på gulvet før han grep seg til innerlommen på støvfrakken og slengte plutselig et fotografi opp på anretningsbenken foran Fredric.
    ”Jeg er beordret om å dra til New Guinea, Fredric!”
    Fredric blunket forvirret. ”New Guinea?” sa han og tok opp fotografiet. Det var ikke noe vakkert motiv: En blodig mannsskikkelse, maltraktert til det ukjennelige lå forvridd foran en slags steinsøyle.
    Stillheten la seg et øyeblikk hardt og brutalt over ”Kasserollens” kjøkken. Så kremtet etterforskeren og sa med grøtet stemme:
    ”Vet du hvem det er? Vet du hvem det er! Det er min beste kompanjong i KRIPOS, Fredric, det er Peder Furhelle. Død.”
    Fredric svarte ikke.
    ”Du må være med meg nedover, Fredric. Jeg orker ikke dra dit alene. Før søker jeg avskjed!”
    ”Jeg? Til New Guinea? Aldri, onkel, det går ikke.” Fredric var bestemt.
    Skarphedin kom plutselig tett opp til ham. Tok fotografiet og pekte på steinsøylen. ”Ser du disse tegnene, Fredric? Hva tror du det kan være?” Noe listig hadde sneket seg inn i etterforskerens stemme.
    Fredric stirret på bildet. På steinsøylen. Den virket gammel. Det var noen tegn der som var hogget, risset inn. Noen underlige tegn. De kunne minne om glyffer fra en polynesisk kultur han hadde studert for en tid siden.
    Noe begynte å tikke inne Fredric Drums hode. En rastløs spenning snek seg kriblende inn under brystbeinet.
    Skulle han til New Guinea?