Red & White

Chateau FIGEAC 1990

Figeacus var det en romer som het engang for rundt 2000 år siden, og, i likhet med sin landsmann Ausonius (Ch Ausone), bidro han, gjennom sitt valg av bopel, til navnet på et av St. Emilions førende vingods.

Chateau Figeac Saint-Emilion Foto: www.chateau-figeac.com

Hett og ganske tørt år.

1990 fikk tidlig et godt rykte i Bordeaux, året gav meget modne druer (mange vil idag si tildels overmodne endel steder), og dermed avisoverskrifter om nok en "århundrets årgang". Særlig kan vi på den såkalte østsiden (bl.a. innbefattet St. Emilion og Pomerol) finne viner som bærer preg av en noe flat og livløs frukt, med symptomer på inntørking, og en meget lav syre. Mange viner skulle nok vært konsumert for noen tid siden, men endel stayere finnes dog. Chateau Cheval Blanc, engang eiet av nabo Chateau Figeac, er klart blant de virkelig vellykkede fra året. Hva så med "lillebror", Figeac? Etter å ha lest nylige notater om at vinen bortimot cracker opp ifølge Parker, ble jeg litt nervøs, og gikk følgelig til det skritt å åpne en flaske: (Ikke dekantert) 

Fargen er medium dyprød (Figeac er sjelden særlig fargedyp), kanten gir indikasjoner på modenhet.

Utviklet, aromatisk duft, der rød pepper og paprika (fra cabernet franc), søte mint- og cedertoner og såvel lys som mørk sjokolade dominerer. Søtlig cassis, men ingen solbær-sirup, a la California. Hinter av fiken og daddel - aromater ofte sett på disse kanter i varme Bodeaux-år. Ingen crasse de fer - rusten spiker - som jeg gjerne finner i vinene fra denne seksjonen, som lokalt kalles Graves St. Emilion, inn mot Pomerol. (Her er grove gusbanker, landskapet stiger og faller, graves betyr som kjent grus på fransk). Åpner noe hult og tamt, men la deg ikke lure, som kanskje Parker har gjort: Figeacs natur krever gjerne mer luft enn andre store crus. Dette er blant annet årsaken til at den er vrien å rate rett i ung alder, den synes mer gjerrig og smal enn den i virkeligheten ofte er! Klassisk kryddernote med bl.a. urter og kanel.

Medium fylde. I starten noe endimensjonal (se over!) frukt a la varme-år (lav men ok syre). Bra struktur, ingen varme-slapphet, ingen jammy karakter. Ikke blant de kraftige Bodeaux'ene - men Figeacs natur er heller aldri dét. Samme aromabilde som i duften, harmonisk, tiltalende åpen etter mer enn 1 time i glasset. Rund og forholdsvis rik, med gode fløyelstanniner uten de helt store nyansene, konsentrert fruktsødme. Ikke veldig lang, men langt fra kort ettersmak. Denne vinen vil aldri komme opp i samme drømmeliga som husets 1982, men er, og vil i kommende 6 år være en fin, moden og typisk vin for sin opprinnelse (AOC). Etter som tiden nærmer seg 2 og 3 timer i glasset, øker vinen hele tiden på i intensitet, dybde og klasse. Parker er her enten ute å kjøre, eller har mindre gode flasker av vinen i sin kjeller.

Nå-2015/18.                91p.

35% Cabernet Sauvignon, 35% Cabernet Franc, 30% Merlot.