Red & White

God vintur!

- Min ungdoms vin var mors hjemmelagede, på rosiner og ris, servert som hvitvin! Og vi ble dausjuke. Min første ”vinreise” gikk til Frankrike og varte i to år. Og siden har jeg vært frelst. Brita Blomquist kombinerer gjerne to av sine lidenskaper: Vin og reising.

Brita Blomquist har sagt ”God tur” på radio for siste gang. Etter flere år med reiseprogram på NRK P1 har hun pensjonert seg. Pensjonert, du liksom! Brita reiser som aldri før, og gjerne med et stort følge av tidligere lyttere. Over alt hvor hun kommer oppsøker hun vinprodusenter og vinhandlere, så sant de finnes. For vin er en naturlig og viktig del av et steds kultur og historie.

Spytter ikke

Med mors hjemmebrygg som referanse kom Brita til Frankrike som student. Hun bodde i to år hos en fransk familie. En helt vanlig familie, understreker hun. Der var vinen kultur og glede. Fra en egen liten vinkjeller blir det plukket med omhu når god mat skulle serveres. Hun fikk være med far i huset på innkjøpstur i Bordeaux. Der var det smakinger på rekke og rad og Brita hadde ikke lært å spytte. ”Jeg svelget alt, jeg, og ble dritfull”, humrer hun. Og fikk ikke være med på flere innkjøpsturer. Senere jobbet hun på en vingård i Loire-dalen for å spe på lommepengene. Her var det innhøsting og druetråkking, beinhardt slit. Og her opplevde hun vinbondens kjærlighet og omsorg for avling og produkt  –og nerver, for uvær og plantesykdommer.

Vin på radio

Brita vil gjerne ha mer vin på radio. Men det har ikke alltid vært et stuerent tema, i den grad det er det i det hele tatt. Hun kan ikke dy seg for å trekke fram en historie fra Bordeaux, der hun var på reportasjereise. Hun fikk nyss om en vinstokk som hadde overlevd vinlusas herjinger på slutten av 1800-tallet og fremdeles produserte vin. Den erværdige planten var over 130 år gammel og het Vieux Jean, gamle-Jean. Brita tok med seg båndopptageren ut i vinmarken, la seg på kne ved stammen og ga seg til å stryke over den mens hun nesten hvisket historien inn i mikrofonen.

Det hun ikke la merke til da, men som hørtes svært tydelig på opptaket etterpå, var skremme-skuddene hvert 5. sekund. Fuglene skulle holdes unna, må vite, men på båndet lød det som den rene krig. Men det var langt å reise helt tilbake til Frankrike for å gjøre nytt opptak. Da gikk Brita ut i skogen, satte seg ved ei furu og strøk den langs stammen mens hun fortalte historien på nytt. Reportasjen ble sendt og fra lytterne fikk Brita høre at de hadde vært med henne der ute i vinmarken i Bordeaux…

Den vakreste historien

Når Brita først begynner å fortelle, får du gjerne en ekstra historie på kjøpet. Og hun vil gjerne dele sin vakreste vinopplevelse med oss:

I Spania og Portugal finnes det en rekke gamle slott som er pusset opp og drives som statlige hoteller. I Portugal bodde hun en gang på en slik ’posada’ som het Palmela, utenfor Lisboa. I restauranten om kvelden satt det en stor gruppe amerikanere og drakk isvann, foruten Brita og hennes Bjørn. På en posada skal det serveres regional mat og regional vin, men man har også gjerne en ekstra vinkjeller etter egen smak.

Det norske mindretallet bestilte en portugisisk vin fra 1964, av en måpende kelner. Var de helt sikre på at det var den de skulle ha? Så kom en eldre herre i sjakett og ville ha bekreftet bestillingen. Var det helt sikkert at de skulle ha akkurat den? Det var det. Og ikke lenge etter kom han langsomt skridende inn i spisesalen med vinen i en kurv som han bar med begge hender. Han kakket av lakkseglet og åpnet flasken forsiktig. Og da han skjenket i glassene så de to tårer som rant nedover de gamle kinnene. 

Brita ble usikker på om de hadde begått en form for helligbrøde. Men etter middagen ble de invitert inn i den eldre herrens private gemakk. Der ble de traktert med gammel portugisisk brandy, og den gamle takket i bevegede ordelag for at de hadde kommet helt hit for å velge ut hans hjertebarn.

Best på stedet

Foruten portugisiske viner er Brita spesielt glad i Bordeaux og aller helst Margaux. Hun og Bjørn har vært på vinkurs i Bordeaux, og det var både bra og dumt, mener Brita. Bra fordi hun nå har kunnskap nok til å oppleve masse nytelse. Og dumt fordi hun ikke kan tåle dårlig vin. Og da blir det gjerne dyrt. I hvert fall her i Norge. Vi lurer på om det er derfor Brita reiser så mye, og da kommer det nok en historie som svar:

Under en reise i Sør-Afrika var hun på besøk på vingården Middelvlei i Stellenbosch, en av de beste, sies det. Et stykke nede i en god flaske vin fant Brita ut at dette ville hun ha med hjem. Hun ringte resolutt til det norske vinmonopolet, der hun spurte om hvordan man gikk frem for å importere et par kasser. -Er du der nå? spurte mannen, og Brita bekreftet. -Da burde du vente til du blir edru, før du går videre med det spørsmålet. For når du kommer hjem, blir vinen fire ganger dyrere…