Red & White

Om hvordan Fredric Drums kunnskaper om vin også kan være basert på sagn og hvorledes dette påvirker ”Kasserollens” drift

Denne artikkelen inspireres av et tilfelle der et politisk brennbart utsagn sender Fredric Drums tanker på flukt som, etter hvert, resulterer i en plakat på ”Kasserollens” inngangsdør.

Av Gert Nygårdshaug

Den femte av 10 artikler der vi dveler litt ved Fredric Drums kjøkken, hans kokekunst, favoritter og ikke minst vinvalg, i et forsøk på å forstå hvordan ”Kasserollen” kunne hanke inn to stjerner i Michelin-guiden allerede på 1980-tallet.

”Det er et spørsmål,” sa Tob en dag, ”om ikke indonesere, Hong Kong-kinesere og japanere burde nektes adgang til ”Kasserollen”. Et ærlig og velfundert moralsk demonstrasjon som vil kunne styrke vårt renommé.
     ”Og hvorfor det?” undret Fredric.
     ”Disse nasjonene er verstinger i ødeleggelsen av verdens regnskoger. Om de får ture frem slik de gjør nå, vil kloden i løpet av de neste 20 årene miste over 70 prosent av sine planter og trær. Samt et uoverskuelig antall dyrearter.”
     ”Sant nok,” hadde Fredric svart i det han lot kompanjongens velfunderte betraktninger synke inn i seg.
     Og det pussige skjedde, at da han satt alene ved sitt eget private bord etter stengetid denne kvelden, dukket noe opp i bevisstheten hans; noe han hadde hørt eller lest for lenge siden. Og plutselig hørte han seg selv si: ”Saharas vandreurt.”
     Dette – for oss noe pussige utsagnet – resulterte i at Fredric nå begynte å søke i restaurantens vinlager til han fant en spesiell flaske: En Chateau Lascombes 1982. Uten å nøle åpnet han den, dekanterte vinen omhyggelig og satte karaffel og glass på bordet foran seg. Deretter søkte han i bokhyllen han hadde i kroken der han satt til han fant det han lette etter.

     Den store franske vinkjenneren Alexis Lichine hadde vært en allsidig mann. Fredric hadde i hånden et lite gult hefte som omhandlet myter og sagn i tilknytning til slottene og vinmarkene i Medoc-området. Her ble blant annet Lichine intervjuet om slottet han hadde ervervet seg gjennom sine amerikanske venner i 1951, nemlig Chateau Lascombes, men som han dessverre ikke hadde hånd om lenge. Lichine kunne fortelle en underlig historie:
     På 1800-tallet var Lascombes en ubetydelig, liten vingård som etter hvert ble overtatt av den kjente Chaix-d`Est-Ange-familien. Familien hadde utvidet eiendommen, men samtidig lot de alskens urter og planter gro vilt og uhemmet inne blant vinrankene. Deriblant en meget spesiell urt av en høyst eiendommelig herkomst, om vi skal tro historien. Urten ble kalt Saharas vandreurt og kom til Medoc fra Italia, fra familiens italienske og meget berømte gren d`Este. Ippolite d`Este bygget et slott med over tusen fontener, Villa d`Este, et par mil utenfor Roma på 1500-tallet. I dette slottets hage ble nøye voktet en spesiell plante, en urt som skulle være meget sjelden og som hadde uerstattelige egenskaper. Den skulle være det siste spor, den siste levning etter de frodige skogene og markene som for uminnelige tider siden dekket Sahara, fra Atlasfjellene i vest til Rødehavet i øst.
     Saharas vandreurt.

     Sagnet forteller at når klimaet endret seg og tørken satte inn, vandret denne planten til alle døende trær og blomster og tok opp i seg litt av det særegne fra sine slektninger. Slik kom den til å bære i seg summen av alt som hadde spiret og grodd i dette veldige, fruktbare området som nå gradvis ble forvandlet til ørken.
     Og Saharas vandreurt døde aldri. Den fantes ved Nilens bredder og i oasenes daddellunder.
     De store faraoene kjente til urtens hemmelighet. Kunnskapen ble overlevert romerne, som betraktet urten som hellig. Kardinal Ippolite d`Este trodde fullt og fast på denne plantens historie og voktet den strengt i sin hage, fordi den var blitt sjeldnere og sjeldnere opp gjennom århundrene. Kardinalens etterkommere pleiet den like omsorgsfullt og avleggere nådde også tilslutt Medoc. Nå vokste den frodig og lot til å trives mellom vinrankene rundt Chateau Lascombes.
     Alexis Lichine avrundet dette vakre sagnet med selve essensen: Hvis denne urten en dag kom i de riktige omgivelser, med riktig jord og riktig temperatur, ville den kunne gjenføde alle de plante- og treslag som en gang hadde dekket det nordafrikanske fastland. Og: Den som drikker en flaske Lascombes-vin vil ikke unngå å merke sneven av en duft, en meget spesiell duft, rik og kraftfull som ene og alene skyldes Saharas vandreurts lykkelige symbiose med Chateau Lascombes vinranker.
     Den dag i dag vokser disse urtene på eiendommen.
     ”Takk, Alexis,” mumlet Fredric, i det han i de stille timene frem mot morgengry gjenopplevde Saharas frodige skoger gjennom Chateaux Lascombes majestetiske dufter og smak.
     Noen dager senere kom det opp et diskret, men bestemt skilt ved inngangen til ”Kasserollen”:
     ”Så lenge Japan, Kina og Indonesia viser total ignoranse og uaktsomhet overfor verdien av klodens regnskoger, vil vi i vårt etablissement ikke kunne ønske velkommen borgere fra disse land. Vi henter våre råvarer, krydder, urter og frukter fra naturens store hage, og kan ikke akseptere at den blir ødelagt.”
     Og Tob hadde hatt helt rett: De påfølgende ukene ble ”Kasserollens” bordbestillinger mangedoblet.