Red & White

Piemonte - Vidundervin fra "foten av fjellene"

Italia, dette herlige landet med sitt vell av ulike viner og -stiler, unnlater aldri å fascinere. Hele den langstrakte støvelen byr på en variasjon i klima, jordsmonn og druetyper intet annet vinland er i nærheten av å kunne matche. I de siste 10-15 årene, har italiensk vin gjennomgått en storslagen kvalitetsrevolusjon, med resultat at mange produkter nå er å finne i den absolutte verdenstoppen. Det er ikke minst aktuelt i området som ligger "ved foten av fjellene"; Piemonte, av de fleste ansett for å frembringe det ultimate av italiensk vin.

3 røde druer

Torino er vert for neste vinter OL, og regionshovedstad i Piemonte. For oss mer vinøst anlagte, er det imidlertid området sydøst for byen som interesserer. Det er HER det skjer, i vinmarkene rundt nøtte-, trøffel-, sjokolade- og vinbyen Alba! For oss er Alba først og fremst RØDVINSBYEN, med viner oppkalt etter de tre viktigste druene i området; Dolcetto, Barbera og Nebbiolo.

3 mil i nordøstlig retning ligger en annen kjent vinby, Asti, med viner som Barbera d'Asti og den musserende, lette og søtlige Moscato d'Asti, kanskje jordbærvinen fremfor noen.

Men tilbake til Alba. Alba omgis av Barolo i sydvest, og Barbaresco i nordøst. Og bare for å ha sagt det: Har du smakt en moden, vellagret vin fra disse områdene, laget av en av mesterprodusentene, vet du hva grandios vin innebærer!

Bak står en av klodens virkelige "prinsessen på erten"-druer, NEBBIOLO. En drue i ultraklassen, men her og BARE her i hele verden. Nebbiolo byr man nemlig ikke hva som helst av hverken klima eller jord å vokse i. Man har forsøkt, og forsøker, i andre deler av Italia, i USA, Argentina, Australia osv. å kopiere vidunderne, men med ringe hell. Kort sagt: Det er bare ved foten av Alpene druen vil gi vin-underverkene. En parallell finnes i Pinot Noir, som bare i Burgund (Frankrike) gir av sitt beste.

Til gjengjeld gir altså Nebbiolo fra Piemonte utrolig fasetterte, uforlignelige, ubegripelig sammensatte aromaer og smaker, med en dybde og intensitet så komplett ubeskrivelig, at et forsøk ofte faller i fisk... Kunst skal nytes, ikke nødvendigvis dissekeres sønder og sammen...

Den strengeste og mest strukturerte Nebbiolovinen kommer fra Barolo. Men her er det viktig med distinksjoner; selve lille Barolo landsby , som altså har gitt navn til hele vinsonen, gir generelt hva man kan kalle middels strenge viner. De stammeste og tørreste vinene - de ultra-strenge - kommer fra sonen rundt landsbyen Serralunga, mens de mildeste av Barolovinene stammer fra sonen rundt la Morra. For mange er dette "burgunderne" i Barolo. Ulikhetene har sitt opphav i ulike terroirer, hvor bl.a. mikroklima og jordtype varierer, og naturligvis spiller fremstillingsmetodene også en stor rolle.

Av ulike Barolostiler, representerer vinene fra erke-tradisjonalistene Giuseppe Rinaldi eller Bartolo Mascarello et ytterpunkt, sammen med legendariske Barolo Riserva Monfortino fra Giacomo Conterno. Dette er alle viner som roper på et lengre kjelleropphold, og som vil lønne den tålmodige i mangfold! Så stramme, strenge og strukturerte disse vinene er i ung alder, tilsier at man gjemmer dem i en topp kjeller i minimum 8 - 10 år (fra årgangen), før man med skjelvende hender trekker en flaske opp. De vil i en toppårgang utvikle seg over en lang tid, f.eks. finnes det Monfortinoer anno 40, 50 og 60 tallet som idag skinner og er så briljante som de noengang kan bli!

Det annet ytterpunkt i stil er f.eks. Baroloene fra Fratelli Revello og Mario Marengo, som tenderer mot luftigere tekstur og mindre hissige tanniner (snerp). Dette er, spesielt for Brunate fra Marengo, "Chambolle - Musigny" fra Barolo! Brunate er forøvrig et av regionens fremste cru, en vinmark som gir mang en vinprodusent som ikke eier mark der, vann i munnen, og et intenst ønske om å kunne fremstille vin derfra.

Barolo = maskulin, Barbaresco = feminin

Overskriften gir et billig bilde av stilforskjellene mellom "kongen" og "dronningen" i området. Barbaresco gir en mer sensuell vin enn Barolo , med mykere munnfølelse og mildere, lysere toner. Druen er fortsatt Nebbiolo, og vinen herfra har fra toppprodusenter gitt undertegnede noen meget minnerverdige opplevelser.

Oddero's Barbaresco anno 1999 er en meget elegant, stilig representant, med vekt på finesse og transparens i aromabildet. En vin klar for å nytes, men kan lagres i en god kjeller i 3-4 år.

Både Barolo og Barbaresco er førsteklasses viner til vilt, mørkt kjøtt og ost med hår på brystet.

Disse vinene stiller store krav til glasset, for å yte sitt beste: Du MÅ ha glass med STOR klokke for å gi dem rettferdighet. Riedel's Bourgogne Grand Cru i sommelier - serien er et utmerket alternativ.

I en senere artikkel skal vi gå nærmere inn på endel av de fremste markene i sonene.

Barbera; motedrue nr. 1

Ingen drue kan følge Barbera i suksess de seneste årene. En drue som klart har sine begrensninger satt opp mot Nebbiolo, men også en drue som leverer jevnt og trutt, og sjelden går i dvale, slik Nebbiolo kan gjøre (vinen lukker seg). Ved å putte Barbera på eik, noe som har bidratt i betydelig grad til druens suksess (druen har en naturlig høy fruktsyre, som eiken runder av), har mang en produsent sett høye scores i en rekke vinmagasiner verden over. Barbera i eiket versjon har kort sagt gjort furore, og er blitt en slags motevin!

For undertegnede er det gjerne de ueikede, eller versjoner lagret på botte, som gir den mest spennende Barbera-vinen. Mange tenderer nok til å sminke sine Barberaer vel mye, med en solid dose eik, noe som gir "sexy", fløtekaramell-aromaer i vinen. Men det er klart at det er dette som slår an, det er dette som er blitt "Barbera" for det store flertall.

En Barbera er fleksibel i matveien, den kan nytes til en rekke italiensk-inspirerte retter! Den skal bare unntaksvis lagres nevneverdig (dvs. ut over 3 års tid).

la Dolcetto vita

En elendig omskrivning av Fellini's klassiker, men Dolcetto-druen har altså fått sitt navn fra "dolce"; søt på italiensk. Årsaken er den meget søte mosten druen gir, med høyt naturlig sukkerinnhold. Dolcetto er klart en mindreverdig drue i forhold til både Barbera og Nebbiolo, den har ingen videre kompleksitet å bidra med. Vinene blir gjerne saftige og om ikke rustikke, så ihvertfall enkle og "ærlige". Og de koster minst! En god munnfull til landsens retter, den brukes gjerne i Piemonte til rustikke kjøttretter, pølser m.v.

Også Dolcetto er blitt utsatt for eikebølgen i de senere årene.

En Dolcetto drikker du best innen et par år fra årgangen, og den kan gjerne være litt sval ved servering.