Red & White

Dagen da den mystiske faistos-disken og beretningen om jonas i hvalfiskens buk ble til en gourmetisk fryd

Om hvordan Fredric Drum igjen oppdager at det meste i tilværelsen henger sammen og at tilfeldighetens faktorer og orden neppe er likegyldige.

Av Gert Nygårdshaug

Vågehval - kilde: kystsone.no

Denne meget tidlige morgenen spant Fredric Drums tanker omkring det enkle faktum at han på fiskemarkedet hadde skaffet seg noen ferske kilo av det mest utsøkte hvalkjøtt han hadde sett; mørt, med en rødfarge som gikk nært opp mot sort og med et minimum av grove trevler. Derimot var det marmorert med tynne spetter og striper av spekk, hvilket burde bety at kjøttet ville kunne gi en opplevelse av maksimal saftfullhet om det ble behandlet riktig.
     Behandlet riktig.
     Fredric visste at det var slutt på den tiden da hvalkjøtt smakte tran og måtte vannes ut i edikkvann før det ble tilberedt. I moderne hvalfangst var båtene utstyrt med gode kjøleanlegg. Kjøttet kom ofte raskt til lands for vacumering og innfrysing, slik at også hvalkjøtt som ble solgt frosset i butikk kunne være av ypperste kvalitet.
     Men dette stykket var helt ferskt.
     Hvalkjøtt smakte gjerne litt søtt, visste Fredric; litt vilt med et hint av sjø og det kunne derfor være en utfordring å finne det riktige tilbehøret, lage en helhetlig og vellykket komposisjon.
     Fredric humret og kvalte et par lette nys som var i ferd med å krible seg frem i den milde opphisselsen han befant seg i: Utfordringen, det å kunne skape noe som ga råvaren full harmoni i samspillet med andre ingredienser.
     Denne kvelden skulle nemlig en av rettene i ”Kasserollens” femretters meny bestå av hvalkjøtt.
     Han måtte finne stemningen, sende tankene ut i et spinn der assosiasjoner og tankerekker skjerpet konsentrasjonen maksimalt, derfor satte han seg som vanlig ned ved sitt lille, private bord i kroken ved inngangen til restaurantens kjøkken, trakk frem noen bøker og notater. Tidligere denne uken hadde han nemlig vært beskjeftiget med å forsøke å knekke en av historiens aller største deschiffrering-utfordringer: Teksten, symbolene på den berømte Faistos-disken.
     En varm julidag i 1908 gjorde en arkeolog som drev med utgravninger ved Knossos på Kreta et høyst merkverdig funn: Opp fra jorden pirket han en sirkelrund, lysebrun leirtavle, ca. 1 cm tykk og med en diameter på 15 cm. Men det var det som var gravert inn på denne leirdiskosen som virkelig fikk verdens oldtidsforskere til å sperre øynene opp.
     241 tegn, til sammen 45 forskjellige symboler var plassert i en spiral som gikk inn mot midten.
     Et skriftsspråk.
     Glyffer som ingen hadde sett maken til!

Replika av faistos-disken - kilde: Wikipedia

     Datering av leirdiskosen var vanskelig, og forskerne mente den kunne være fra en tidligere ukjent, prehistorisk kultur. Noen våget sågar å ta ordet ”Atlantis” i sin munn.
     Opp gjennom årene har det vært gjort utallige forsøk på å tyde denne skriften, uten at noen så langt hadde kunnet levere en sikker tolkning.
     Fredric gned seg i pannen og konsentrerte seg intens om de 45 forskjellige tegnene han hadde satt inn i sitt eget, spesielle system, og etter en stund gnistret det plutselig til inne i hodet hans; helt uten grunn dukket en historie fra Bibelen opp, fra den jødiske tradisjon, historien om Jonas i hvalfiskens buk!
     Fredric nistirret på tegnene, han blunket opphisset: Hele 6 ganger dukket et fiskelignende tegn opp som godt kunne være en hval.
     Den neste timen arbeidet han intens med å gå gjennom kildematerialet omkring sagnet om denne Jonas som uheldigvis havnet i magen på en hval og ble værende der i 3 dager og 3 netter før han ble kastet opp på land.
     Dette sagnet kunne utmerket godt plasseres inn i Atlantismyten!
     Kunne dette være et gjennombrudd?
     Det var i alle tilfelle et fruktbar innfallsvinkel, tenkte han, og nå hadde han noe å gruble over i dagene fremover. En lykkelig tilværelse mellom kjøkken og skrivebord.
     Han kikket på klokken og fant ut at tiden var inne for en tørn på kjøkkenet.
     Skjerpet og inspirert som han nå var tok det ikke lang tid før Fredric Drum hadde en vakker og smaksriktig komposisjon klar, en riktig lekker rett som var enkel, spesiell og tradisjonsriktig:
     Et lite stykke hvalkjøtt, en biff ble skåret til.
     5-6 centimeter bred, knapt 2 centimeter tykk.
     Denne ble brunet i en panne med fjellsmør, medium stekt.
     Biffen ble lagt på en seng av hvitvinsdampet spinat, omkranset av en relativt sterkt pepret gulrotstuing.
     Deretter ble et stykke gammelost revet og blandet sammen med seterrømme og ørlite lynghonning som ble rørt sammen og lunet i en kjele; garnityr, dandert på toppen av hvalstykket. Vakkert, med en kvast sitron-timian på toppen.
     Kreasjonen var ferdig, slik skulle det bli.
     Så gjensto bare det som for Fredric var høydepunktet når en ny rett så dagens lys: Å finne den riktige vinen.
     Den måtte kunne balanseres opp mot hvalkjøttets sødme og den peprede gulrotstuingen. Tilslutt falt valget på en chianti classico, en brukbar årgang ”Castello Vicchiomaggio La Prima.”  En perfekt match.
     Jonas i hvalfiskens buk.
     Faistos-disken.
     Et utsøkt stykke hvalkjøtt.
     Fredric nikket tenksomt for seg selv. Det meste i tilværelsen hang på forunderlig vis sammen og tilfeldighetens faktorer og orden var neppe likegyldige.