Red & White

En stillferdig betraktning omkring helhetens nødvendighet der naturen selv dekker sitt langbord

Om hvordan Fredric Drum pakker sin ryggsekk for å få en snarlig og nødvendig bekreftelse på omgivelsenes betydning for å oppnå den optimale nytelse

Av Gert Nygårdshaug

Fredric Drum var i en sjelden tilstand av apatisk nedstemthet. Ikke nøs han, ikke plysteret han og heller ikke forsøkte han å muntre seg opp med eksotiske lyder og ord fra glemte, syd-amerikanske indianer-dialekter.
     Det var tidlig høst; han hadde noen dager fri fra `Kasserollen`, og istedenfor å nyte denne lille nisjen fra hverdagens dont og rutiner, gikk han rundt i sitt eget hjem og trampet ut fiktive buler på gulvteppet mens han kastet mistroiske blikk mot sine egne velfylte vinskap. Det var ikke slik det skulle være. Slett ikke.
     Da bestemte han seg brått: Etter en rask telefon til en venn, proprietær i Nord-Østerdal,  pakket han ryggsekken og dro til fjells, utstyrt med, telt, sovepose, feltkjøkken, gevær og diverse andre nødvendigheter.
     Etter hvert som viddene åpnet seg, innså han at denne utflukten var en nøye kalkulert handling som balanserte hårfint mellom protest og bekreftelse. Protest mot visse munnstore og salongfahige personers høylydte skrål omkring vinens vesens og dens avnytelse, bekreftelse på sin egen spektakulære, men ikke desto mindre grundige filosofi angående de edle dråpenes primære funksjon.
     Det hele dreiet seg om vin.

     Solen sto lavt, men varmet, det lå gull og purpur i fjellsidene. Mens han vandret innover, fylte han opp små poser med skogssopp, multe, einerbær, krekling, rognebær, mynte og turt. Ingen ryper flakset opp, men han bekymret seg ikke, han var godt kjent her inne og visste om stedet og tidspunktet: I morgen tidlig, i det tette vierkrattet under Storvól-tangen.
     Natten var klar, men skarp. Utenfor teltet, ved bålet, satt Fredric Drum og lekte sine tanker opp mot stjernene. Det måtte være slik, det kunne ikke være annerledes: Vinens estetikk, med farge, duft og smak var nøye bundet sammen med resten av tilværelsen og måtte ikke adskilles fra denne. Det var sammenhengen som ga kontraster og helhet, som kunne gi full nytelse og en harmoni som gikk utover selve vinens grenser. Kunne eksempelvis en parfyme nytes i fullt monn isolert fra en kvinnes myke hud? Og hva var teateret om ingen form for kulisser eller maskering fantes?
     Alt for mange, tenkte Fredric mens Orion plasserte sitt sverd i sliren; alt for mange i våre dagers jakt på status og anerkjennelse isolerer vinens egenskaper til kalde, rasjonelle termer, uten følelse. Der hver term, hvert begrep rendyrkes i seg selv, eller blandes i en lapskaus utenfor helheten. Slik blir vinen plukket fra hverandre og analysert i sammenhenger der hvor selve nytelsen, konteksten, festen er fraværende. Enhver vins sanne vesen, tenkte Fredric, blir først virkelig når den inngår i en symbiose med måltid, stemning og følelse.

Rypetallerken fra Fossheim Hotell Kokk: Kristoffer Hovland Foto: Dreyer-Henslay

     Neste morgen nøs Fredric fire lette, behagelige nys mot soloppgangen mens han gjorde haglegeværet klart. Og bare etter første turen rundt Storvól-tangen dinglet fire ryper i beltet hans. Takknemlig over naturens gavmildhet, slo han seg til ro ved leirplassen mens han begynte å planlegge måltidet.
     Han ribbet to ryper som egentlig burde ha hengt noen døgn, men han visste råd for mørning: Han fylte opp en kjele halvveis med medbrakt melk og noen spiseskjeer yoghurt. Deretter laget han en stuffing av krekling, rognebær, mynte, reven loff  og lynghonning som han fylte inne i de ribbete rypeskrogene. Disse ble forsvarlig surret med hyssing slik at innholdet holdt seg på plass. Rypene ble plassert i melken der de forsiktig skulle trekke, ikke koke et par timers tid. I passelig nærhet av varmen plasserte han også en flaske utvalgt rødvin, slik at den kunne få en temperatur som var noen få grader høyere enn lufttemperaturen.

     Duften steg mektig og kriblende opp over lyng og rabb fra Fredric Drums gryte, ettermiddagssolen varmet.
     Snart var det klart. Snart skulle det hele bekreftes.
     Han tok rypene opp fra melke-kraften og lot den koke inn.
     Skogssoppen ble surret raskt i en panne med litt Kviteseidsmør, knuste einerbær og turt. En jevning ble kokt sammen av litt geitost, rømme og smakt til med salt. Dette ble rørt inn i den etter hvert sterkt reduserte melke-kraften fra rypene til en velsmakende saus. Han humret fornøyd.
     Opp fra sekken trakk han nå frem et vinglass, en stor hvit tallerken og bestikk. Rypebrystene ble nennsomt skåret løs og tranchert i små skiver. Så ble de dandert sammen med sopp, usukret multe og saus på tallerkenen.
     Vinglass i hånd.
     Han fylte glasset opp halvfullt av den dyprøde vinen mens han studerte etiketten: En Wynns Coonawarra Cabernet Sauvignon, Black Label 1990. En særdeles lagringsdyktig og kraftig australier. Han luktet: Fuktig mose? honning? hegg? hvordan skulle denne helt spesielle duften få komme til sin rett om ikke nettopp sammen med et veltilberedt måltid i riktige omgivelser?
     Noen, tenkte Fredric, noen blir alltid sittende og studere, fomle med, analysere de enkelte bitene. De kommer aldri videre.
     Han åt og drakk og nøt. Den milde høstsolen la fargene inn i naturens langbord. En lappspurv trillet noen taffeltoner.
     Dette var perfekt: En mektig vin som strålte ut sin rikdom, som utfoldet seg sammen med rypene, stemningen, naturen og Fredric Drums innerste følelser.
     En av mange, mange kontekster som kunne gi nytelsen av god vin en fullkommen helhet, visste han.