Dialog med en stillferdig gjest der farger, følelser og smak kan åpne språkets ubrukte muligheter

Om hvordan en maler som mener han er kommet i en guddommelig stemning leter etter ord som kan gjøre det mulig å tolke en Chateau Palmer 1982

Av Gert Nygårdshaug

Den tredje av seks betraktninger omkring nytelsens fenomen med utgangspunkt i språket og følelsenes samspill, akkompagnert av gastronomiske velsignelser fra den norske mattradisjonen, tilrettelagt av Fredric Drum.

Det satt en mann ved det lille tomannsbordet til høyre for inngangen. Det nærmet seg stengetid på `Kasserollen`, de andre gjestene var gått, men denne mannen lot ikke til å ville bryte opp. Han satt med ene hånden under haken, den andre dreide et vinglass sakte rundt og rundt. Han hadde dype tenkerynker i pannen og fra tid til annen løftet han glasset, gransket innholdet, luktet og drakk små slurker. Flasken på bordet foran ham var en Chateau Palmer, Margaux 1982. Fredric Drum studerte mannen i smug der han smånynnende gikk rundt og ordnet ved bordene etter kveldens servering. Det var noe sympatisk ved figuren og han hadde, etter restaurantens anbefaling, spist en harmonisk treretters: En forrett bestående av fire typer gravet ferskvannsfisk, en reinsdyrskomposisjon akkompagnert av fjellmandel-puré, multe-aspic og skogssopp, samt kveldens dessertvogn. Og det lot til at han hadde funnet stor velvære både i mat og servering.
     Nå satt han i dype tanker over vinen og hadde tydeligvis glemt tid og sted.
     Fredric kremtet diskret: ”De finner behag i de edle dråpene? De er velkommen til å nyte dem så lenge De vil, min kompanjong og jeg sitter selv gjerne og nyter et glass vin etter stengetid.”
     ”Unnskyld,” sa mannen og gjorde en gest med hånden som kunne bety at han ønsket at Fredric skulle sette seg. ”Unnskyld min uvitenhet, men jeg er faktisk en novise når det gjelder god vin. Kunne De ha tid til å sette Dem et lite øyeblikk?”
     Fredric smilte og nikket, satte seg ved gjestens bord.
Bildet er hentet fra www.spaceandmotion.com     ”Jeg er maler,” sa mannen og presenterte seg. ”Som maler er jeg estetiker, jeg er faktisk lidenskapelig opptatt av det estetiske, av alle de fasetter i livet som glitrer i mot meg i ren og usminket skjønnhet uten å kreve noe tilbake, om De skjønner?”
     Fredric trodde han skjønte og nikket.
     ”I kveld bestemte jeg meg for å prøve å finne hemmeligheten i en riktig god vin og jeg bestilte denne flasken, etter Deres kompanjongs anbefaling. Den er aldeles fantastisk, den er faktisk ubeskrivelig god. Og legg merke til at jeg nå brukte ordet `ubeskrivelig`. Jeg er ikke i stand til å sammenligne den med noen annen smaksopplevelse. Og da er vi ved mitt problem: Hvordan skal jeg få denne vinen til å snakke til meg på et språk jeg kan formidle videre?” Han løftet glasset opp mot nesen og virket litt forlegen da han fortsatte:
     ”Den snakker til meg, klart den snakker, jeg kan høre det, og jeg mottar på en måte det den formidler, jeg kommer i en nærmest andaktsfull stemning, jeg kan faktisk se farger jeg ikke har sett tidligere, men hvordan skal jeg kunne sette forståelige ord på dette? Jeg er klar over at De er en av landets fremste vinkjennere, og nå ber jeg Dem, hvis mulig; kunne De få denne vinen til å snakke med et språk jeg forstår?”
     Mannen smilte og Fredric lo.
     ”Jeg tror faktisk jeg skjønner nøyaktig hva De mener. Det er et særdeles vanskelig tema der De nå er inne på. Faktisk et filosofisk tema. Nemlig å finne objektive, dekkende uttrykk for den og den vinens kvaliteter; uttrykk, beskrivelser som går ut over det rent subjektive. Selv må jeg medgi at jeg bruker et knep: Jeg bruker en nærmest utdødd, syd-amerikansk indianerdialekt som innholder en språkvariasjon av et helt annet kaliber enn vårt indo-europeiske språk. Denne indianerdialekten har for eksempel mange hundre synonymer for ordet vann.  Men dette hjelper jo kun meg, akkurat på samme måte som De fortalte at De og vinen kommuniserte hinsides det kjente språk. Men vi kan godt gjøre et forsøk. Tillater De?”
     Fredric hentet et glass og skjenket det kvart full fra mannens flaske.
     ”Dette er altså en Chateau Palmer 1982,” fortsatte han. ”Fra Margaux i Bordeaux-distriktet. Margaux har sannsynligvis et av verdens beste jordsmonn og klima for tilvirking av røde viner. La oss først se på fargen. Her kan sikkert De som maler bidra med mer enn meg?”
     Begge to løftet glassene opp, la dem på skrå opp mot lyset og den hvite duken.
     ”Start nederst,” sa Fredric og gå gradvis oppover mot skillet mellom vin og glass. Hva ser De?”
     ”Fra dyp, rolig rød til klart og sterkt, nærmest myk anilinrødgul øverst. Men det er liksom så platt, det gir ikke full dekning for det jeg ser. I regnbuen finnes ikke noe lignende.” Mannen ristet på hodet.
     ”Bruk fantasien, slipp assosiasjonene til,” oppmuntret Fredric.
     En stund ble de sittende tause.
     ”Fra brønnrød til brannrød!” utbrøt gjesten plutselig.
     ”Ypperlig,” nikket Fredric. ”Svært presist. Her kombinerer De farger og følelser. De sier noe som kanskje ikke er blitt sagt før, men som likevel kan forstås. Brannrød opp mot toppen, hvilket sier at vinen er levende, nyansen av noe gult øverst har ildens temperament. Og brønnrød har dypet, fyldens og mystikkens vesen.”
     Mannen virket oppspilt. Nå var han på rett vei, og Fredric deltok med full entusiasme i dechiffreringen av vinens kode. Fra farger gikk de over til lukt, til smak og til ettersmak. Etter en drøy halvtime snakket vinen til dem med et språk de begge forsto og var enige om.
     ”Dette er fantastisk!” utbrøt gjesten. ”Dette er en fasett i tilværelsens mangfold som glitrer sterkt. Synd jeg ikke har oppdaget dette før. Ikke nok med at det er en nytelse, at det vekker stort behag, men det gir også visjoner!”
     Da den særdeles fornøyde gjesten reiste seg fra bordet, takket og gikk, lot han bordeauxen holde sin egen, poetiske avskjedstale:
     ”Jeg går fra brønnrød til brannrød som lykkelig palett-akrobat. Jeg sender strømmer av alveduft fra dans mellom honningmose og kantareller. I min saft hviler muskelbærenes styrke med sitrende tråder til seder og fiol. Mitt milde fravær etter sekunders nærvær gir drømmer om karamellkvinnen der hun bor i sitt mandelhus.”
 ”Det der høres ut som en typisk Chateau Palmer 1982,” nikket Tob som akkurat da kom inn fra kjøkkenet.

Les de andre historiene om Fredric Drum!

Publisert: 28-04-2006 Av: Erik Rasmussen