Red & White

Om hvordan en himmelvendt italiener kan fylle kraftfeltet mellom norsk fårekjøtt og evigheten

Dagen da Fredric Drum lyrisk filosoferer over antikkens forunderlige oppdagelser, om fargenes mirakel og vinens fullkomne evne til å binde sammen motsetningene.

Av Gert Nygårdshaug

Han kunne ha stått i skråningen og kikket opp mot blå himmel, lette skyer og en hvit sol; i over to tusen år kunne han ha stått der og vurdert vær, vind og vekst, brunbarket og med et anstrøk av hellenistisk jordvisdom i ansiktets dype furer.
     Slik hadde Fredric Drum en gang sett ham. Og slik ville han kanskje fortsette å stå i tusener av år, mellom vinrankene langt syd i Italia, i de slakke skråningene under Monte Vulture. Vinbonden som holder en klase små, brunrøde bær i hånden: Aglianico-druer. Kanskje verdens eldste druesort, brakt til Italia av de gamle grekerne, som tilfreds kunne konstatere at vinrankene trivdes og ga rikelig med grøde. Ja, så begeistret ble grekerne at de døpte Italia: ”Enotria Tellus”, vinlandet.
     Fredric satt med lukkede øyne og mintes.
     Han hadde en gang vært der. Og han hadde brakt med seg hjem noen klenodier fra denne vinbondens dypeste kjeller.

     Nå var stunden der, et av de merkelige og spennende øyeblikkene da han skulle åpne en flaske vin fra et område, et distrikt han kjente lite til, og som akkurat i dette tilfellet var bejublet og omsunget i nesten to tusen år.
     Foran seg på bordet hadde han en flaske som hadde stått til lufting et par timers tid. Etiketten fortalte: ”Aglianico del Vulture. D`Angelo 1999.” Ved siden av flasken et fat med dadler, en skål med oliven og en mild, italiensk ost.
     Intet mindre enn dadler. Det måtte være slik.

Monte Vulture i Italia. (Klikk på bildet for større utgave!) Foto: Wikipedia

     Fredric satt fremdeles med øynene lukket og et uutgrunnelig smil om munnen. Hvor ufattelig rikt og mangfoldig var ikke selve livet, tilværelsen, naturen, helheten, når bare en enkelt liten slurk vin kunne oppvise en slik uendelighet av nyanser? Denne tanken trakk ham lengre inn i velværets duvende bølger, og han lot seg seile og vugge av sted, langt, langt av sted til Landet Som Kunne Sette Ord På Det Ufattelige.
     Der fortøyde han båten.
     Han tok en myk daddel og sugde steinen ren. Litt ost. Deretter grep han flasken og skjenket forsiktig opp et halvfullt glass. Dråpene perlet på innsiden av glasset. Han holdt det opp mot lyset og stirret lenge. Så satte han glasset hurtig ned på bordet, reiste seg og rygget fem skritt tilbake.
     Fargen!
     Han glippet med øynene og studerte glasset på avstand. Hvordan kunne en slik farge være mulig? Hadde sollyset spilt ham et puss? Nei, alt var slik det skulle være, slik det hadde vært tidligere når han testet sine viner. Han tok en hvit serviett og nærmet seg glasset igjen, sirklet rundt det mens han holdt servietten ned bak glasset.

Aglianico-druer. Foto: Wikipedia

     ”Peras og apeiron,” mumlet han. ”Motsetningene. Motsetningenes umulighet. Kraftfeltet mellom motsetningene!”
     Fargene var intet mindre enn et lite mirakel: Øverst mot kanten var det funklende karminrosa, så gikk den over i purpur og rubin, og helt nederst på det dypeste, nærmest sort! Om væsken hadde stivnet, ville det ha ligget en makeløs juvel i glasset.
     Fredric satte seg igjen og pustet rolig. Åt to dadler til, samt en oliven, lot synsinntrykket få feste seg. Så la han en hånd over glasset, skvulpet forsiktig og førte det opp mot nesen. Da han fjernet hånden, steg duftene opp som ånden fra Aladdins lampe.
     Tre ganger sniffet han voldsomt, så lukket han øynene og lente seg tilbake i stolen, mens en helt spesiell del av hjernen hans arbeidet på spreng for å sortere og assosiere lukt-invasjonen.
     Den var svak, mild, røykaktig? vulkansk aske? rosiner og litt mandel? bjørkenever?
     Han ristet på hodet og satt lenge med lukkede øyne, memorerte. Denne duften ville han huske for alltid.

     Nå kunne nesten ikke Fredric styre seg, de nye farge- og luktopplevelsene hadde hensatt ham til laber ekstase og han ventet bare på fortsettelsen.
     Den første slurken rullet rundt i munnen fra tungespiss til drøvel og sendte små kriblinger opp i nesen som gjorde at han måtte beherske seg for å undertrykke et katastrofalt nys. Den andre slurken holdt han lenge nederst i halsen, slik at smaksepitelet kunne absorbere mest mulig; den tredje slurken svelget han raskt.
     Smaken fortsatte å stige inne i ham, fylte alle kraniets hulrom og varte i flere minutter. Det gikk lenge før han fikk formet en fornuftig tanke. Frukt. En fyldig syrlighet. Stikkende, rik og fast, men samtidig mild. Igjen var det peras og apeiron, motsetninger med et uhyrlig kraftfelt i mellom.
     Platons drikk.
     Atletenes drikk.
     Sofokles, Thukydids, Evripides drikk.
     Epikurs, Senecas, Vergils, Ovids og Marcus Aurelius drikk.
     Først grekerne, så romerne.
     Fredric smilte plutselig bredt. Det var nøyaktig slik han hadde trodd og håpet: Dette kraftfeltet som vinen åpenbarte kunne fylles med noe svært, svært viktig.

Dadler...

     Fredric Drum hadde tidligere på dagen gjort de nødvendige innkjøp til ”Kasserollen”: Fårekjøtt av aller beste, norske opprinnelse. Nå fant han frem kokeboken, antikkens store kokebok: ”De re coquinaria.” Ved hjelp av den romerske mesterkokken Marcus Gavius Apicius skulle han nå fylle kraftfeltet mellom vinens peras og apeiron. Norsk fårestek med daddelsaus og urter.
     Mens han i små, små slurker nøt dråper fra en himmelvendt italiener.