Konversasjon med en konge
Utdrag fra Fredric Drums dagbok der Fredric lytter til Albinonis ”Andagio” mens han spent og høytidsstemt venter på å kunne tolke en konges budskap. Og der en indianerdialekt fra Amazonas kan være til god hjelp.
| Et frigitt utsnitt fra Fredric Drums forunderlige dagbøker, der han omtaler seg selv i 3. person, og hvis innhold hittil har vært skjult for offentlig-heten. |
”Du er bare en ringe tjener, Fredric. Og nå søker du altså audiens hos selveste kongen!” Han snakket høyt til seg selv mens han vandret rastløs omkring mellom de tomme bordene på ”Kasserollen.” Det var den stille timen før restauranten åpnet.
”Tror du kongen åpner sitt innerste for deg, Fredric, tror du han estimerer en tjener, om ikke hele tiden, så bare for et lite øyenblikk? Og tror du han er mottagelig for smiger?”
”Yess,” svarte han oppstrammende til seg selv. ”Om smigeren kommer fra hjertet og ordene er fraktet med duevinger.” Nervøsiteten gjorde ham overdrevet poetisk.
Det var ikke hver dag han hadde anledning til å gjøre seg til for en konge. Ikke hver dag Fredric Drum dristet seg til nærkontakt med noe som lå meget tett opp til de himmelske sfærer. Denne kongens rikdom var nesten ubenevnelig og hans ry lå som konfekt på almuens lepper.
 |
| Kongekronen Fra www.kongehuset.no |
Slottet kongen bodde på var vakkert, det aller vakreste i distriktet. Det var blitt bygget i begynnelsen av det 19. århundre, unik i stil, nærmest ny-klassisistisk. Som en juvel skinner slottet mot deg når du nærmer deg. Du kan gå rundt og beundre det, det finnes ingen vakter, for kongen lar seg sjelden treffe der. Kongen kan nemlig være overalt. Kongen kan til og med, ved helt spesielle anledninger, befinne seg på ”Kasserollen”! I verdig positur venter han på at tjeneren skal finne det mot og den ydmykhet som skal til som en konfrontasjon krevde.
Fredric tok seg en rask tur på toilettet og nøs fire tynne nys. Deretter organiserte han et brett med diverse kulinariske godsaker som kveldens meny skulle inneholde, deriblant gravet harr og røye, røkt duebryst og husets spesialbrød.
Han satte brettet på det bordet der kongen befant seg, men våget ikke møte kongens blikk. Kongen hadde tålmodig ventet i to timer, kronen var tatt av og septeret lagt ned. Slik skulle hans makt og myndighet, hans genuine styrke og mangfold ikke villedes av prangende pontifikalier, slik skulle hans fortjente hvile disse to timene eksplodere i en kraft som overgikk mange andre kongers krefter.
Tjeneren satte seg med senket blikk. Et tynt og formfullendt vinglass skalv lett i hans høyre hånd. Tonene fra Albinonis ”Andagio” smøg seg rundt i rommet og fant velvære i kongens nærvær.
Kongen var taus.
Kongen var i harmoni.
Kongen kunne gi tegnet.
Fredric løftet blikket og nikket svakt. Ingen ord foreløpig. Ingen unødvendige bevegelser som kunne bryte den skjøre kontakten som nå var i ferd med å utvikle seg.
Flasken var klassisk, formen tidløs. Den enkle etiketten viste kongens bosted, hans navn og fødselsår. Nebukadnesar og Babylons hengende hager bleknet og tonet ut i bakgrunnen, trompetstøtene mot Jerikos murer forstummet.
Slik.
Han løftet flasken forsiktig. La den opp i dekanteringsstativet og sveivet rolig. Dråpene som perlet ned på innsiden av glasset hans og langsomt fylte det opp mot midten, var en fotonstorm fra et punkt i regnbuens spektrum mellom karmin og purpur, kanskje på grensen mot ultrablå, rubin og mesonsvart.
”Hjorteblod,” hvisket Fredric, som nå våget å si det første ordet. ”Hjorteblod mot havsol.” Vibrasjonen fra kongen ble sterkere ved disse ordene, han godtok tjenerens språk.
Fargen var dyp, ren, og opp mot kanten av glasset en del lysere, nærmest vulkansk rød-gul. Den viste at vinen var viril.
Han løftet glasset opp mot nesen. Hånden hans fikk en plutselig spastisk rytme, en enkel akrobatisk øvelse som fikk vinen i bevegelse noen sekunder; en bølge åpnet seg mot dypet. Fredric lukket øynene og trakk inn alle duftene som strømmet opp.
Han satt lenge med øynene lukket, svevde på grensen mellom total afasi og uhemmet taletrengthet. Så sperret han øynene vidt opp og sa:
”Vørter. Moreller og kanel.” Deretter la han til. ”Mer presis, til meg selv og til Dem, Deres Majestet, kan jeg si peyo-oijo-ticstl.”
Han kunne tydelig høre kongen le. Kongen forsto alle språk, også nærmest utdødde indianerdialekter fra Amazonas. Tjeneren var i ferd med å gjøre lykke!
Duften var stor og rik, som hver enkelt ville kunne assosiere til sine egne, subjektive begreper og attributter. Og Fredric visste: Merkverdig var den skapning som ikke følte et uutgrunnelig velvære ved en slik duft.
Han satte glasset til munnen og lot munnhulen delvis fylles. Lenge lot han vinen rulle rundt i munnen før han svelget.
Sannelig: Denne kongen kunne dra ut i krig! Han førte en hær så mangfoldig og ufryktsom at motstanderen ville bli lammet før kampen kom i gang. Det var farger, vaiende bannere, hær-rop, sang, trompeter og waldhorn, hestevrinsk og klirring fra stålblanke kårder.
Men det ble ingen krig. For over krigens mulighet hvilte et salig teppe av stor og evigvarende fred. Slik var nemlig vinens smak og standard.
Den neste halve timen førte kongen og hans tjener en intim konversasjon, og langsomt overførte kongen, slik gode konger gjør, noe av sin styrke og verdighet til tjeneren. Slik ble tjeneren også en konge.Audiensen var over.
Kongen av Château Margaux var borte.
Han var født i 1978.
Og Fredric visste at hans regjeringstid enda ville vare i mange, mange år fremover.
| Publisert: 21-10-2005 | Av: Erik Rasmussen |
