1982 - legendariske røde bordeaux-viner
Alt gikk vegen i 82 for rød bordeaux. Sommeren var varm og tørr, druene modnet til perfeksjon. Imidlertid var en rekke "forståsegpåere" kvikt ute og kritiserte vinene for å være atypiske; ha for lav syre og for myk struktur. Det er alltid farlig å være for rask på labben med å dømme avvikende år nord og ned. Her er 61 smaksnotater.
Året ble beskyldt for å være vulgær-amerikansk, sågar "californisk" svær i stilen, med en rekke syltetøysmakende viner. De hadde rett i at 1982 avvek fra normalen som på den tiden var en strammere, tørrere vinstil, med mindre fruktige elementer og en hardere tanninstruktur. Men nettopp dette avviket, som også har med den store professor Emile Peynaud å gjøre, var det som gjorde Robert Parker til et verdensnavn, og året legendarisk.
Parker
For det var spesielt forhenværende advokat Robert Parker som, med sin amerikanske gane, så potensialet i vinene. Han hadde en tid i forveien startet sitt nå verdensberømte vinblad The Wine Advocate. Nå slo han til med rekordameldelser på en mengde av 82'ene, og fikk så ørene flagret av mer klassisk dannede "bordeauxeksperter". Disse hevdet blant annet at vinene ikke ville utvikle seg og lagre godt, de hadde alt for lav syre til det, og tanninene var for runde og søte til at vinene ville få et langt liv. Det er ingen tvil om hvem som har ledd sist. Dette var Parkers internasjonale gjennombrudd, med stor påfølgende suksess.
Undertegnede leser Parker ofte med glede hva angår større, kraftige viner, så som rød bordeaux og rhone. Der er han klart på nett. Jeg har imidlertid stor forståelse for at han fremdeles er persona non grata på en haug av burgund'ske domainer, hvor han i sin tid virkelig la noen egg av brontosaurusdimensjoner. Det kan se ut som at Parker ikke klarer å fange opp viner som har sartere strukturer og nyanser, som tyske viner, endel burgundere osv... Dette er vel også grunnen til at han etterhvert har leiet inn andre til å dekke slike områder.
Her følger endel notater på viner jeg har vært så heldig å smake av røde bordeaux'er anno 1982 opp gjennom årene:
(100-poengskala, alle notater fra vanlige 0,75 l. flasker).
Jeg husker første gang jeg smakte vinen blindt sammen med vinvenner - Rolf Chr. Reiersen, Helge Storflor, Arne Ronold, Christopher Moestue, Øivind Aass Hansen, Paul Podolski bl.a. -, dette var mens vinen ennå var temmelig "primeur", året var 1986. Hele bunten føyk over Gironde og rett til Pomerol, vi enset ikke AOC St. Estephe en tanke. Vinen var rett og slett alt for fet, rund og pakket med frukt til dét. Ikke så merkelig, kanskje, når man sjekker ut druemixen: ca 40% merlot i markene, og merlot var spesielt vellykket i 82. Man lærer så lenge man har lever...
Sist smakt desember 03: Modent utseende. Velutviklet, aromatisk (til appellationen) duft med rød pepper, underskog og kanel. Rund, fullmoden smak av god, men ikke stor intensitet. Ingen stor 82 idag, og atypisk for AOC'en. Harmonien i vinen tilsier at vinen fortsatt vil holde godt.
Har passert toppen for min smak for ca. 5-6 år siden, da var den mer viril.
Generelt liker jeg ikke geriatriske, uttørrede viner, jeg foretrekker å drikke vinen mens den har liv og sjel, energi og dybde å by på, ikke bare skinn og skjelett...Cos er imidlertid langt fra gamlehjemmet ennå.
Drikkes nå - 2012.
89/90 p.
En mer typeriktig AOC stil: Lær, jordlige toner, robust og solid tannin, lang og temmelig nyansert ettersmak. Kraftig, potent vin med langt liv foran seg, selv om den er moden og utviklet. Fint balansert. Sist smakt: 2001.
Drikkes: Nå - 2018.
92 p.
En real, gammeldags klassiker! Kraftigere enn Montrose(!), staut og tørr struktur, stram og meget typisk St. Estephe med søtt lær, jord og mørke aromaer. Lang, nyansert ettersmak. En ujålete, herlig vin! Smakt: 2004.
Drikkes: Nå - 2020.
93p.
Eksotikeren blant alle St. Estephevinene (ja, mange ellers også), grunnet eier Henri Duboscq's filosofi om vinen og fremstillingen på 100% ny eik. - Jeg lager ikke St. Estephe her, men Ch. Haut-Marbuzet, sier han selv. I ung alder er vinen alltid eikedominert, men dette er eiking som ikke er gjort overfladisk, men som franskmennene sier profonde, i dybden. Det vil si at eiken etter noen år integrerer og gir vinen flere dimensjoner.
Såpass dimensjoner at selveste Clive Coates MW har hørt erfarne smakere mista vinen blindt for Cheval-Blanc 82!! Det forundrer meg ikke spesielt, jeg smakte den på samme tid selv - medio 90-tallet - og vinen var hinsides bra! Og den er såvidt eksotisk i karakter, at man gjerne kan tenke østside-bordeaux i blindtester...
Modent utseende. Rik, imøtekommende, søt, eksotisk nese, med dybder og nyanser av utvilsom høy cru classee kvalitet. Tofee, sjokolade, plommer, kryddere a la kanel og rød pepper. Totalt integrert eik. Smaken er fyldig, rund og konsentrert, med fin, lang ettersmak. Sist smakt 2003.
Drikkes: Nå - 2010.
93p.
Lafite er - dessverre - blitt kraftigere i konstistusjonen etterhvert som Amerika - les: Parker - har involvert seg i internasjonal vinkritikk, men hadde på denne tiden alltid noe feminint, vart ved seg. Og selv i et såvidt varmt år som 82, skinner dette gjennom. Aldri påtrengende, alltid multi-nyansert, silkepreget og tilbakeholdent nobel.
Notat 1986:
Klassisk Lafite - nese med blyantspiss (grafitt), blekk, fiol, søt ceder, mineraler. Perfeksjon i eikebruk; smelter inn sammen med øvrige komponenter, og bidrar til vinens krem-aktige, verdensberømte karakter. Tanninene er så modne og finslepent komplekse som tanniner kan bli, dette er blåblods cabernet sauvignon, oppmyket med merlot og et snev cabernet franc til noe opphøyet, nær perfeksjon.
Idag har vinen selvsagt utviklet andre aromaer og dimensjoner, og viser stor dybde. Snev av svett hest, søte kryddertoner, intens, lineær smak med stor lengde. Stor vin! Sist smakt: 2003.
Drikkes: Nå - 2030, - trolig lenger; vinen er så perfekt balansert, at det skulle gå greit.
97-98p.
En vin som ennå har til gode å overbevise meg; den har hittil virket mer tilknappet og utilgjengelig enn godt er, med vel markant tannin, og en for tørr stil. En stor Mouton (1953 f. eks.) har alltid noe eksotisk over seg - totalt ulikt nabo Lafite. Det herlig eksotiske mangler her, og jeg er ikke optimist mht. om det vil komme etter fortsatt tid på flaske... La oss håpe jeg tar feil!
Bouquet av tørr ceder (sigarkasse), kanel, mineraler, underskog, kaffe. Ingen gout de capsule, som var slottets varemerke i eldre tider (en metallisk, hard smak, som altså franskmennene kaller kapselsmak , som krevde lang lagring for å integrere). Elegant, relativt åpen, men mangler altså et gear for å være helt Mouton på topp.. Mer dybde og intens, eksotisk kompleksitet, med mer søte østerlandske kryddere - så hadde vi snakket... Men for all del en flott vin! Nyansert ettersmak av god lengde. Sist smakt: 2004. 1986 Mouton er bedre.
Drikkes: Nå - 2025.
92p.
Et paradoks i hele sin levetid. Latour er historisk for å lage den strengeste og hardeste av 1. cru'ene, som krever et langt kjelleropphold. I 82 er situasjonen helt motsatt. Vinen drakk allerede godt ved 5 års alder(!), med en underlig bløt kjerne og søt, fet, intenst konsentrert solbær-frukt, velintegrert eik og en rund, smekker kropp full av godsaker, og absolutt null harde tanniner!
Idag har den gått av seg valpefettet, har en tørrere, mer klassisk struktur, er fortsatt intens , med søtt krydder i aromabildet. Harmoni, dybde og balanse preger vinen, og gjør den fortsatt meget lagringskraftig. Sist smakt: 2003.
Drikkes: Nå - 2035.
96/97p.
Alias "The poor man's Mouton", alternativt "lunch bag" - engelskmenns kjærlighet til stor bordeaux fornekter seg ikke. Lynch Bages 82 er en parallell til Latour samme år: Alltid rund og imøtekommende søt i konstitusjonen, med fedme i frukten, noe som har gitt vinen et stort drikkebilde. Den kan nytes idag, og den var herlig for 13 år siden!
Nese av søte imøtekommende frukt- og kryddertoner ispedd tørrere aromaer a la ceder og mineral, med toffee og mørk sjokolade under (merlot skinner igjennom cabernetaromaene av solbær). Nydelig!
Runde, slepne tanniner, bløt, harmonisk og ganske intens smak med god lengde. En hedonistisk Pauillac. Sist smakt: 2003.
Drikkes: Nå - 2025.
92/93p.
Noe under 40% merlot i vingården (og dermed ikke langt unna i den ferdige vinen ), bidrar sterkt til en rund, myk og generøs vinstil, slottets fremste kjennetegn. I et år som 82 blir dette spesielt tydelig. Denne vinen har aldri hatt, og vil aldri få noe vi forbinder med skarpe kanter. Som sådan en atypisk Pauillac, men duverden for en typisk Comtesse!
Fet og imøtekommende nærmest fra fødselen, har vinen idag beholdt signaturen, men har selvsagt gått av seg mye baby-fett. Svær konsentrasjon av frukt, med silketanniner, sikrer vinen, på tross av lav syre, et langt, langt liv ennå i årene som kommer. Søt, mildt krydret med røde pepper, cedertre, kanel, i en bløt, rund smak med plommer, moreller og underskog-snev. Generøs. Den smelter i munnen, som stor sjokolade. Herlig dekadent drikke! Sist smakt: 2002.
Drikkes: Nå - 2030.
95/96p.
Et motstykke til ovenstående vin; klassisk Pauillac, med streng, markert tannin og mørke aromatoner av jord og tørt cedertre.
Velproporsjonert, konsentrert, med ganske stram smak, intens og nobelt tilbakeholden. Lang ettersmak. Komplekse tanniner gir smaken nyanser. Flott vin! Sist smakt: 2002.
Drikkes: Nå - 2025.
93p.
Eiendommen ( slottet) ligger inne i selve Pauillac by, langs Girondes bredd. Vinen herfra er alltid snill og imøtekommende, og ikke en typisk Pauillac. Slik har også 82'en alltid vært: Ingen stor vin, men rundt, mykt og godt uten motstand av noe slag. Glatt. Ukomplisert, godt drikke. Sist smakt: 1999.
Drikkes: Nå - 2008.
85p.
Et navn med store eldre år på samvittigheten, 1928 herfra sies å ha satt bl.a. Mouton - Rothschild 28 på plass! Så potensialet er til stede , der markene ligger tvers overfor Mouton innenlands i AOC Pauillac.
1982 er ikke legendarisk herfra, snarere et godt år med en absolutt hederlig vin. Typeriktig Pauillac med fin strenghet og stramme tanniner (hva våre svenske venner så treffende kaller "strev"), cedertre aroma (sigarkasse) og mineraler. Staut, tørr. Fin vin til klassikeren Agneau du Pauillac - lam a la Pauillac. Sist smakt: 2004.
Drikkes: Nå - 2012.
88p.
Eiet av Lafite-Rothschild gruppen. På ingen måte i nærheten av Lafite i hverken stil eller kvalitet, men en god Pauillac, som har vært fullmoden lenge. Rund, relativt rik, med åpen og snill stil til Pauillac å være. Milde tanniner, typisk ceder-aroma, harmonisk og god. Sist smakt: 2003.
Drikkes: Nå - 2008.
86p.
I Pauillac - sammenheng en lettvekter, med vekt på fruktighet og tidlig modning. Bør drikkes opp, dersom du har noe igjen! Sjarmerende, kirsebær-preget frukt av middels intensitet og kompleksitet. Ingen videre ettersmak eller lengde. Sist smakt: 2002.
Drikk opp.
82p.
Det engelske vokabular er verdt å misunne, når vin skal beskrives. De har bl.a. et uttrykk jeg synes passer godt på denne vinen; "chunky". Noe litt kjøttfullt, ikke spesielt elegant, men små-rikt og likandes. Vinen er fullmoden, og har vært det i lengre tid. Den har ikke noe å tjene på fortsatt lagring. Solid kvalitet, bokstavelig talt. Sist smakt: 1999.
Drikkes: Nå - 2007.
87p.
Man ser hvorfor vinen er klassifisert som cru bourgeois; relativt enkel og ukomplisert, men generøs og åpen, med fullmoden, plump karakter. Sist smakt: 2002.
Drikk opp.
81p.
Har vært sta og utilgjengelig alle de 5 gangene jeg har smakt den fra 5 års alder, og opp til idag. Klart et varemerke for vinen, den har en svært imponerende natur som gjør lengre kjellerlagring påkrevet, selv i enklere årganger. Men jeg begynner å bli smått urolig mht. om den noensinne vil nå de 100 poeng Parker har gitt den... Her holdes ennå mye igjen, men den virker - så lang tid etter fødselen - å ha vel mye tørrstoffer for sitt eget beste...
Det skulle vært obligatorisk for de fleste slotteiere i Bordeaux å gå "eikekurs" hos las Cases. En mer perfekt måte å praktisere elevage på finnes ikke. Prøv en las Cases ved 4 års alder. Se om ikke eiken allerede har gitt vinen en subtil, sensuell tone, der den ligger som et krem-lokk over intens solbærfrukt, grafitt og blekk a la den edleste cabernet sauvignon.
Ved bekken som skiller Pauillac fra St. Julien, ligger Ch. Leoville-las-Cases og Ch. Latour overfor hverandre. Vinene har derfor mye til felles, de har dype grusbed, der cabernet sauvignondruen trives og henter næring fra mer enn 10 meters dybde. Du vil se las Cases' indrefilet - Clos las Cases - når du kjører rett forbi på route du vin, som et udelt, stort stykke vingård omgitt av mur med Gironde i bakgrunnen. Det er her magien til en av bordeaux' store viner stammer fra.
Men i 82 har ikke vinene spesielt mye som minner om hverandre -se omtale av Ch. Latour. las Cases har enorm konsentrasjon, og et arsenal av tannin, er ennå inne i skallet, og må karaferes i lang tid dersom den drikkes idag (4 timer). Vil den noensinne skinne og synge i glasset? Time will tell! Sist smakt: 2004.
Drikkes: 2008 - 2030(?).
94/95p.
Hvis las Cases er bass nærmer Ducru seg tenor. St. Juliens svar på Lafite med vekt på finesse og ikke kraft.
Denne vinen er så bra som Ducru kan bli med unntak av en kanon 1961, som er noe av det fineste i dette sagnomsuste året. Her er søt ceder, diskrete, edle tanniner, perfekt balanse i smak og aroma, hva engelskmennene kaller "understated". Vinen er fullmoden nå, men har, grunnet den superbe harmonien, et langt liv foran seg. Bør, som all stor vin, luftes i minimum 1/2 time, før man dømmer den. Den vil garantert fortsette å utvikle seg i en lang tid i glasset! GRAND VIN! Sist smakt: 2004.
Drikkes: Nå - 2025.
96p.
Også fullt utviklet og klar for konsum. Mørkere i klangen enn Ducru, med typisk kraft og jordaromaer. Tørt cedetre, mineralsk, med ganske markerte tanniner. Ganske fast, tørr, stram smak med god, om ikke stor lengde. Har vært på topp i mange år, og min smak tilsier konsum nå. Sist smakt: 2001.
Drikkes: Nå - 2010.
91p.
En annen stil: Mykere, rundere, med mindre tørre tanniner, og mer frukt. Fullt moden nå, drikker meget bra! Søte toner med innslag av plommer og svisker, men godt fokusert smak, med fin fasthet. En herlig vin, og i sin tid et svært godt kjøp, bl.a. på Systembolaget. Sist smakt: 2002.
Drikkes: Nå - 2012.
93p.
Har også i lengre tid vært på topp i utviklingskurven. Lyst treverk med cedertre, krydder, stall (cabernet sauvignon). Litt plump stil for AOC'en, men deilig og generøs, åpen og imøtekommende stil. Sist smakt: 2000.
Drikkes: Nå - 2010.
88p.
På denne tiden stallbror av ovenstående, men ganske ulik i stil: Større, kraftigere og mer konsentrert vin, med innslag av asfalt, tjære og treverk. Rik, fyldig, tett og konsentrert. En av de bedre 82'ene, vil ennå lagre godt, selv om den nå er på topp. Sist smakt: 2003.
Drikkes: Nå - 2020.
94p.
En mer tørt cedertreduftende vin har jeg aldri vært borti. I tillegg: Rød pepper, kanel, røde frukter. Interessant og særegen bouquet! Smaken følger opp med ditto aromaer og bra lengde. Sist smakt: 2001.
Drikkes: Nå - 2010.
90p.
Her brukes en god del merlot, og vinen kan derfor - særlig i yngre år - mistas blindt for en Pomerol. Myk, rund og forførende vin, med silkeaktige tanniner og bløt kjerne. En lekker vin som fortjener et større publikum! Sist smakt: 2000.
Drikkes: Nå.
89/90p.
"Baisse les voiles" - senk seilene! Ordre til seilskuter som passerte slottet på vei inn til Bordeaux i sin tid, man skulle hilse slottets eier, som hadde maritim bakgrunn. Og slik oppsto slottsnavnet!
Harmoni er et kjennetegn på en vellaget Beychevelle, og 82 har mye av balanse og eleganse i seg! Cedertre i nobel aroma, med mineral bakgrunn og fin frukt. Tørker ikke, slik endel andre har begynt å gjøre. Fine, filigrante tanniner. Edel vin. Sist smakt: 2002.
Drikkes: Nå - 2012.
91/92p.
Lenge siden jeg sist smakte denne. Vinen var myk, rund og påfallende bløt allerede i ung alder. Ingen stor opplevelse, men en god vin med klart innslag av rød pepper. Sist smakt: 1995.
Drikkes: Nå
84p.
I et så varmt og tørt år som 82, hadde Margaux problemer. Mye av jordsmonnet i AOC'en egner seg ikke spesielt godt til å holde på vann, noe som jo er en fordel i nedbørsrike år, men altså kan straffe seg i år av typen 82. Plantene kan få for lite vann, og dette kan bl.a. gå ut over - til og med stoppe -fotosyntesen og dermed druenes modning. Men det gikk bra en del steder, heldigvis!
Dronningen blant bordeaux'ene er i 82 større og søtere enn normalt, med fullere munnfølelse og rikere konstitusjon. Søt ceder, moreller, sjokolade, lakris, kanel, underskog over edelt integrert eik. Fullmoden aromatisk bouquet, med stor dybde. Sammensatt, nyansert smak. Intens, lang ettersmak. Sist smakt: 2004.
Drikkes: Nå - 2030.
96p.
Her har 1983 hatt overtaket i lengre tid, men nå ser det ut som 82 er i ferd med å innhente forspranget. Rund, bløt, myk, med toffee og sjokolade, silketanniner, svisker (litt varme aromaer, se ovenfor om året og AOC), plommer. Rik til Palmer å være, og med søtere tannin enn normalt. Velutviklet nå, godt balansert. Lang ettersmak med fine nyanser. Sist smakt: 2003.
Drikkes: Nå - 2015.
92/93p.
Smekre tanniner, men ingen videre dybde eller kompleksitet. Vinen bør drikkes - ikke spares. Rund, snill stil. Smått kommersiell...
Sist smakt: 1996.
Drikk opp.
83p.
På denne tiden eiet av legenden Alexis Lichine, en mann med sagnomsust gane, og en av Bordeaux' store ambassadører, bl.a. gjennom bøker om bordeauxvin, som idag er blitt klassikere.
Vinen har aldri hevdet seg like høyt og tydelig som eieren gjorde, men har vært rund, høflig og snill uten videre dybder eller kompleksitet. Godt drikke, og dermed dét. Sist smakt: 1995.
Drikk opp.
82p.
En veldrevet cru bourgeois med tendens til å eike vel hardt. Bør være drukket opp...Sist smakt: 1994.
Drikk opp.
83p.
En "mini-Palmer" fra Arsac - en av de 5 kommunene med rett til AOC Margaux. Totalt forførende nyansert og lekker i sin ungdom - slik forøvrig også 1983 i ennå større grad var det - takket være ultraseriøst arbeid av Luc Vonderheyden, datidens administrateur, som dessverre gikk bort kort tid etter. Slottet tapte stort ved hans død, han gjorde underverker på et godt, men ikke topp terroir.
Sist smakt: 2000.
Drikkes: Nå - 2008.
90p.¨
NB! Idag staver slottet Rauzan-Segla!
Her møter vi vanskene i Margaux, nevnt ovenfor: Aromaene går i retning noe rosinaktig, med diffus undertone, langt fra hva det skal være; nobelt og blå-blods tilbakeholdent. Sist smakt: 2001.
Drikk opp.
84p.
En vinstil som vektlegger finesse, eleganse og lyse aromaer. Det er mye sand i jorden her, vinene blir aldri kraftige og rike. Lagune er forøvrig det første klassifiserte slottet du passerer på veien fra Bordeaux utover Medoc-halvøya.
Smidig og rund, med medium intense aromaer av treverk, underskog og sopp, ispedd solbær og ceder-tre. Fullt utviklet på midten av 90-tallet. Sist smakt: 1997.
Drikkes: Nå
88p.
AOC Haut-Medoc spenner over et stort område, med et mangfold terroir'er. Nær en motsats til Lagune: Svær, vektig, tanninmonster med stor konsentrasjon og dype toner - jordsmonnet har mye til felles med grusbedene hos Ch. Latour og Ch. Montrose. Mørke aromaer ispedd tørr ceder og markant mineral tone. Diger og lagringskrevende vin. Sist smakt: 1998.
Drikkes: Nå - 2025.
92p.
Gode, hjemmetappede viner som er "over the hill". Valuta for pengene, dog. Sist smakt: 1999.
Drikk opp.
78p.
Er nok passert middagshøyden, men i sin tid en glimrende vin, med medium intens frukt á la kirsebær, som gled smektende over tungen. Rund, elegant, en vin av cru classee standard. Sist smakt: 2000.
Drikk opp.
88p.
Mer preget av merlotdruen enn vinen over, rundere, med sjokolade og toffee toner i frukten. En storsjarmør uten videre konsentrasjon for 10 år siden. Burde vært drukket nå. Sist smakt: 2000.
Drikk opp.
86p.
Noe fastere smak enn ovenstående vin, men ellers mye av det samme. Kostet i sin tid FF 40.00 pr. flaske. Det var tider! Sist smakt: 1996.
Drikk opp.
85p.
Sammen med Chasse-Spleen lederen i AOC Moulis. Stilen er her kraftigere og mørkere i klangen, en vin som - forutsatt korrekt lagring - nok ennå kan ha noen år foran seg. Flott vin! Sist smakt: 1999.
Drikkes: Nå - 2008.
88p.
Medoc:
Eiet av familien Delon, som også eier Leoville las Cases. En av de beste cru bourgeois'ene, men nok over toppen nå. Elegant solbær-frukt, flott balanse og edel tannin. Herlig! Sist smakt: 1999.
Drikk opp.
86p.
En vin som alltid vektlegger noe udefinerbart sensuelt og feminint i kombinasjon med sublim tekstur, subtilitet, finesse. Og klart en vin som idag skal ha mye tilgang til oksygen (dekantering) før dom avsies. Jeg har smakt vinen sammen med trente smakere, hvor den åpnet forsiktig og diskret, og nærmest ble avskrevet, for etterpå å instruere om viktigheten av å la vinen "puste". Vinen endte som kveldens beste, og det var i selskap med bl.a. Latour, Leoville las Cases, Ducru-Beaucaillou osv! Lærdommen er: All stor vin MÅ følges LENGE i glasset, før man avsier endelig dom!
Røde frukter, mineral bakgrunn, rund og forførende kompleks smak. Haut-Brion's silketanniner, og forfinede, multinyanserte, nærmest sarte fremtoning, gjør dette til en av årgangens aller fremste viner. Myriader av fasetter, et kniplingsverk av en vin! WOW! Hedonister: Ligg unna! Sist smakt: 2004.
Drikkes: Nå - 2030.
98p.
Det er bare en gjennomfartsvei som skiller dette slottet fra Haut-Brion, men vinene kunne knapt vært mer ulike: Her er kraft, fylde og muskler i fokus, på bekostning av endel finesse og eleganse. I forhold til naboen, en svær vin, ekstraktrik, kjøttfull, med fin dybde. Sjokolade og plommer i frukten, noe tjæreaktig ligger under. Litt "eldig" som svenskene sier, dvs. et noe varmt preg i vinen, med "varme murstein" og stor rikdom. Lang ettersmak, men uten naboens uforlignelige nyanser. Sist smakt: 2000.
Drikkes: Nå - 2025.
93p.
Lenge siden siste møte her, men jeg husker den som en litt lubben, småklomsete vin, med vekt på mørk sjokolade, plommer og touch av svisker i smaken. God vin, men heller ikke mer. Ingen eleganse. Sist smakt: 1996.
Drikk opp.
81p.
Ch. Petrus:
Ikke smakt.
Fra dag én en av årgangens fineste, mest perfekte viner. Silke og krem i en fantastisk miks av førsteklasses terroir og totalt forførende kompleksitet. Det er en haltende parallell, men nærmere en stor Musigny kommer du ikke i Bordeaux!
Slottet ligger såvidt inne i Pomerol fra grensen til Ch. Cheval-Blanc, og naboskapet synes; vinene har mye felles.
Her er innslag av grus i jorden (undersonen i Saint-Emilion der Cheval Blanc ligger, kalles lokalt Graves (grus)- Saint-Emilion ), og grus er mat for cabernet franc-druen! Ca. 20% av la Conseillante er beplantet med denne druen, som, sammen med resterende ca. 80% merlot, utgjør druemixen. Cabernet'en gir ryggrad, finesse og eleganse til merlot'ens mer kjøttfulle, myke og runde vin. De smelter sammen til perfeksjon, når naturen gir grunnlag for det, slik som i 82.
Idag fremstår vinen som fullmoden, men ennå holdbar i minst 10 år til, med en nydelig varm lød i fargen, en meget aromatisk og åpen bouquet med innslag av trøffel, rusten spiker, toffee, plommer, kløver og rød pepper, en åpenbaring i glasset, som bare øker på i kompleksitet dess lenger vinen får luft. Her er bare å lene seg tilbake, og nyte! WOW, WOW, WOW OG TRIPPELWOW!!
Smaken er prikkfitt balansert, alt er i harmoni. Ikke spesielt vektig, som endel andre Pomerol'er kan være (naboene Ch l'Evangile og Petrus f. eks.), vekten er på finesse og eleganse. Intens, med det typiske crasse de fér - jernantydning, kfr. rusten spiker, trøffel og en sødme som bare kommer i de fineste årganger. Apropos jerninnslaget: Jorden her inneholder lag av jern, og dette setter seg over i vinen. Du finner samme antydning i bl.a. Cheval-Blanc, la Dominique og Vieux Ch. Certan av samme år. UNIKT BRA VIN med lang, svært nyansert ettersmak! Sist smakt: 2005.
Drikkes: Nå - 2018.
98/99p.
Nok en høydare, som tidligere nevnt var merlot spesielt vellykket i 82, og druen er jo basis i nær sagt alle Pomerol viner.
Her spilles det mer på kraft og kjøttvekt, men med så mye fine nyanser under at totalopplevelsen blir unik og av svært høy kvalitet. Mørk sjokolade, toffee, underskog, fenikkel og noe rød pepper. Rik og fyldig, perfekt moden og avrundet, intens og svært kompleks duft og smak. En kjøttfull, maskulin stil, sammenlignet med la Conseillante. Perfekt balansert. For en vin! Sist smakt: 2004.
Drikkes: Nå - 2025
98p.
Enda en tungvekter, mørk i aromaene, og med enda større munnfølelse enn vinen over, allikevel mye i samme stil. Ultrakonsentrert, rik, intens, fløyelsmyk, med kløver-, trøffel- og mørk sjokolade-aromaer av ypperste klasse. Nær essens av vin, men uten å bli karikert eller tung på labben. Viser hvor bra merlotdruen kan være når alt ligger til rette for det.
Vinen har ikke alltid vært myk og medgjørlig: På samme blindtest som referert under Cos d'Estournel - se over - fremsto vinen som så lukket, hard og tøff at samtlige gikk for AOC Saint Estephe! En god kjeller er - selvsagt - alfa og omega for å yte store viner rettferdighet; nå er vinen perfekt på topp, og så bra som Pomerol kan bli! Sist smakt: 2003.
Drikkes: Nå - 2030.
98p.
"Slottet" ligger tvers over veien for Vieux Ch. Certan. Men vinen er vesensforskjellig. Svær, mørk og kraftig - en virkelig tungvekter, og klart den feteste unge røde bordeaux jeg har smakt. Jeg kunne ikke holde meg, og testet en flaske da vinen var i fosterstadiet - året var 1985. Munnen ble dekket med tykk, fet merlotessens, så bløtt og mykt at ord ikke strekker til. Begrepet babyfett - for å beskrive en ung vins rike, bløte ekstrakt, fikk virkelig en ny betydning!
Siden har vinen selvsagt gjennomgått ulike utviklingsfaser, der den har fremstått meget lukket (for 8 år siden), og jeg har siden da ikke rørt den. Det er helt normalt at store viner, især stor bordeaux, har slike livsfaser. Sist smakt: 1997.
Drikkes: Nå - 2030, basert på vinens utrolige konsentrasjon i svært ung alder.
97/98p.
Smakt en rekke ganger, med en liten flaskevariasjon ute og går. På topp en førsteklasses Pomerol, med underskog, rust (crasse de fér), trøffel, lakris og sjokolade, ispedd rød pepper og fiol. Eleganse par exellence, harmonisk, ikke mektig og svær, her er vekten på innsmigrende finesse og sarte nyanser. Fullmoden nå. Herlig vin! Sist smakt: 2003.
Drikkes: Nå - 2025.
95p.
Ikke småtterier til slottsnavn! Evangeliet!! Og jo, vinen smaker himmelsk! Særlig for de som setter pris på trøkk og kraft; her er båtlass av multikonsentrert, dekadent merlotfrukt, orientalsk og eksotisk i sitt preg. Fullt moden nå. Dyp, mangefassettert, en maskulin Pomerol med et langt liv foran seg. Sist smakt: 2003.
Drikkes: Nå - 2030.
96p.
I sin tid (kjøpt en primeur hos Jørgensen i Køben) et røverkjøp; NOK 80.- pr butelje!!
Nok over toppen nå, har dessverre drukket samtlige 12 flasker for lang tid siden - vinen var rett og slett uimotståelig god.
En smekker vin, full av nyanser, med touch av crasse de fér, rød pepper, fiol, toffee. Superelegant, og trolig en av de fremste utgavene av eiendommen noensinne. Sist smakt: 1995.
Drikk opp.
91p.
Plommer, røde frukter, smidige sjokoladearomaer, fyldig, rund og småfet, en lekker, om ikke megakompleks vin som nå bør drikkes. Sist smakt: 1995.
Drikk opp.
88p.
Systembolaget hadde i sin tid mye bra 82, i motsetning til vårt, på den tiden, trauste kongelige norske vinmonopol. Dette var et meget interessant kjøp for godt under SEK 200.- pr. flaske.
Rund, plommepreget frukt med semi-intens konsentrasjon, smidig, myk og deilig. Drikk opp. Sist smakt: 1998.
87p.
Pomerols største eiendom. Smårustikk sjarm, ok konsentrasjon, sjokolade og mørke aromaer a la østens krydderier. Sist smakt: 1995.
Drikk opp.
85p.
Nok en avsindig flott østside bordeaux. Hele 66 % cabernet franc i vinmarken, resten merlot. Unik vin som til fulle viser hvor bra cabernet franc er, der forholdene ligger tilrette for det.
Kropp a la nabo la Conseillante, med noe mer fylde. Mao. ikke en svær, heftig vin, med hår på brystet; vekten er på finesse. Et terroir av guds nåde. Kremaktig tekstur, med rød pepperaroma, crasse de fér, søtt cedertre, underskog. Intens smak, full av fasetter og nyanser. Meget konsentrert. Lang ettersmak. WOW!
Perfekt avstemt og balansert vin med et meget langt liv foran seg. Sist smakt: 2001.
Drikkes: Nå - 2035.
98p.
Raffinert og nyanserik bouquet med cedertre, crasse de fér, underskog, sopp og fiol, rødt pepper i bakgrunnen. Meget elegant, med edel tørrhet, nyanserte tanniner og stor kompleksitet. Raffinert kan stå som fellesnevner for denne velskapte rasevinen. Lang og meget tilfredsstillende ettersmak. Ah! Sist smakt: 2002.
Drikkes: Nå - 2020.
95p.
Her bodde i sin tid den romerske poeten Ausonius, derav navnet.
Smått med referanser her, produksjonen er relativt liten. Smakt etter et kjellerbesøk i 89, der kjellermester Pascal Delbeck forærte oss en 1/2 flaske. Forøvrig en av Bordeaux' flotteste, mest autentiske kjellere, utgravd i kalksteinsfjellet.
Vinen var da klart i en normal slumrefase; tørr, streng og vanskelig tilgjengelig, men med flott konsentrasjon og intensitet. Tror den har utviklet seg fint siden da. Sist smakt: 1989.
Drikkes: Nå - 2025.
93p.(?)
Nabo av selveste Cheval-Blanc. En slags miniatyr av denne, men noe mer merlotpreget, grunnet et mye høyere innslag av denne druen. Drakk superbt på midten av 90-tallet, trolig ennå men bør nok drikkes opp. Elegant rød pepper preg, meget aromatisk frukt, som er (var) intens og nyansert. Runde, komplekse tanniner. Søt, smidig, bløt og svært imøtekommende. Herlig vin! Sist smakt: 1997.
Drikkes: Nå - 2008.
91p.
Kraft og fylde, rikt konsentrert, søte kryddere, plommer, mørk sjokolade. Heftig vin for hedonister. Dessverre lenge siden sist smakt: 1995.
Drikkes: Nå - 2012.
90p.
I sin tid meget eikepreget - antar eiken nå har integrert. Hauger av dekadent merlotfrukt, fet, rik, ikke voldsomt nyansert. Men en meget god munnfull! Sist smakt: 1994.
Drikkes: Nå.
88p.
Det er hva jeg i store trekk har å bidra med i et år som, for mange viners vedkommende, vil la oss få store opplevelser i ennå mange år! A votre santé!
| Publisert: 19-09-2005 | Av: Are Aamot |
