Red & White

Den høyrøstede californier

Utdrag fra Fredric Drums dagbok der ”Kasserollen” får besøk av en vanskelig gjest, og der et særdeles dristig veddemål inngås mellom to kompanjonger.

Av Gert Nygårdshaug

”Det er det frekkeste!” Torbjørn Tinderdal, Fredrics kompanjong, tørket dugg av brilleglassene idet han kom stormende inn på ”Kasserollens” kjøkken.
     Klokken var passert ni om kvelden; de var inne i den mest hektiske fasen med alle seks bordene besatt av gjester som åt, drakk, bestilte og koste seg. Torbjørn, Tob kalt mellom venner, hadde utetjenesten denne kvelden, hvilket innebar at det var han som serverte og oppvartet gjestene. Tob var kjent som den perfekte sommeliér. Fredric passet grytene. De byttet om annenhver kveld, men ofte var kokken ute i lokalet og forsikret seg om at gjestene fant behag i de kulinariske lekkerbisknene som ble presentert.
     Denne uken var ”Kasserollens” meny viet antikkens kokekunst. De serverte godbiter og anretninger som beskrevet i Marcus Gavius Apicius klassiske verk fra ca. år 400: ”De re cocquinaria.” Således ble det båret ut fra kjøkkenregionen velduftende fat med lammelår i daddelsaus, kylling i toga med konfektfiken og annen romersk ganefryd. Det hadde vært stor begeistring ved bordene, dette også fordi ”Kasserollens” vinkart kunne tilby ypperlige burgundere i en prisklasse som for gjestene var det reneste mirakel i sammenligning med de priser de var vant til fra andre restauranter. Fredric Drum og Torbjørn Tinderdal så nemlig ikke personlig fortjeneste og maksimal profitt som det høyeste mål i livet, men satte gjestenes trivsel i nær sammenheng med egen velvære og tilfredshet.
     Slik skulle det være.
     Men denne kvelden var det noe som ikke gikk riktig slik det skulle. Det skyldtes en spesiell Gjest.
     ”Jeg klarer snart ikke mer!” Tob pusset brillene. ”Han skriker og skråler og forstyrrer de andre gjestene og oppfører seg så ubehøvlet at skandalen er nær!”
     Fredric nikket. Han var informert om hva som var i gjære ute i lokalet. De hadde fått besøk av Gjesten-Som-Eier-Hele-Verden-Og-Tror-Han-Kan-Alt, og som er av den oppfatning at det å klage setter hans egen fortreffelighet i fokus.
     ”Amerikaner,” mumlet Fredric. ”Pussig. Alle amerikanere vi har hatt besøk av hittil har vært særdeles høflige og fornøyde.” Han studerte visittkortet som Gjesten hadde sendt ut på kjøkkenet ved første og beste anledning, tydeligvis for å imponere. ”Oljedirektør fra California. Stakkars idiot.” Fredric ristet på hodet.
     Gjesten hadde ved høylydte mishagsytringer sendt ut igjen to retter som hadde vært ”usmakelige”. I den ene retten hadde han påpekt en hårnål; et fremmedlegeme som han påsto stammet fra kjøkkenet. Men ettersom verken Tob eller Fredric benyttet seg av hårnåler, var de begge overbevist om at den stammet fra Gjestens tause, magre og svært bleke kone. Og ikke minst: Hele tiden brølte han i mishag over de barbariske, europeiske vinene som ble servert og ga i det store og hele uttrykk for det lavmål som preget dette etablissementet ved at de ikke kunne tilby dyre, californiske viner.
     ”Jeg satser ”Kasserollens” ære for å få stoppet munnen på den plageånden,” sa Fredric bestemt.
     ”Hva mener du?” undret Tob.
     ”Vent og se,” sa Fredric med et glimt i øyet. ”Eksperimentet inngår som et ledd i mine private tester. Og tar jeg ikke feil, vil vi lykkes hundre prosent. Jeg kjenner typen!”
     Mens Tob betjente gjestene etter beste evne og gjorde gode miner til slett spill, fikk Fredric tid til følgende: Han fant en flaske vanlig, ”norsk” rødvin som de brukte til sauser. Bløtte av etiketten. Fra sitt lager av tomme klenodie-flasker rotet han frem en ”Opus One”, Napa Valley. Bløtte også av denne etiketten og tørket den raskt på et varme-element. Deretter limte han Opus One-etiketten på den uåpnede, vanlige rødvinen.
     ”Her, Tob,” sa han og ga Tob flasken. ”Fortell Gjesten at vi har fått brakt denne fra en privat vinkjeller i all hast; at det er en spesiell gave til ham, en gave fra huset.”
     Tob så tvilende på Fredric. ”Du er tøff nå,” sa han. ”Men det er jeg som får gjennomgå om han gjennomskuer bløffen. Tenk om….”
     Fredric smilte bredt. ”Skal vi vedde? Jeg spanderer en ekte ”Opus One” fra mitt eget, private lager i morgen om det ikke går. Men for Guds skyld: Hold en serviett over korken mens du åpner, så han ikke ser Vinmonopolets plastforsegling! Og fjern korken fra bordet.”
     Tob tok flasken med en meget bekymret rynke i pannen.
     Noen minutter senere kom han tilbake og satte seg rett ned på en kjøkkenkrakk.
     ”Du godeste!” utbrøt han. ”Tror du ikke tullingen gikk fem på! Han sniffet og gurglet og svelget og sa at maken til rødvin er det bare California som kan prestere. Han lovpriste den enkle vinen! Og nå sitter han fordundre meg helt stille og ser ut som han koser seg.”
     Fredric nikket megetsigende mens han anrettet rosa stykker fra et lammelår á la Apicius på en tallerken.
     ”Slik typer,” sa han, ”er bare ute etter en ting: Å få tilfredsstilt sitt eget selvbilde. Får de det, blir de oftest like møre som dette lammet.”
     ”Dessuten,” Fredric ropte etter Tob som var på vei inn til gjestene. ”Vi tar like gjerne min ”Opus One” i morgen kveld etter stengetid. Vi fortjener den. Den er faktisk en opplevelse, om jeg husker riktig.”
     Tob snudde seg, gliste og bukket.